Siden tiltaket trådde i kraft 1. mai 2009, har kun en gutt (over 18 år) blitt meldt savnet fra Salhus. Dette gjenspeiler ikke hvordan virkeligheten er. 38 EMA med midlertidig opphold er i dag under 18 år, og skal være ivaretatt av norske myndigheter. Likevel er det kun 15 barn man vet helt sikkert hvor er. Resten av barna vet man kanskje noe om, Salhus har adresser på noen, men har ikke noe ansvar for dem. Disse barna uten noen omsorgspersoner har et dårlig utgangspunkt for å leve i Norge. Slik systemet er i dag, faller disse ungdommene mellom to stoler. UDI har omsorgsansvaret for de, men de blir ikke fanget opp dersom de velger å ikke bo på Salhus.
Barnekonvensjonen
Dette tiltaket bryter flere av barnekonvensjonens artikler, og de to viktigste er følgende:
Artikkel 2: Ingen diskriminering
”Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten forskjellsbehandling og uten hensyn til barnet og dets foreldres rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse, eiendom, funksjonshemming eller oppfatninger. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres.”
Tiltaket innebærer at barn som kommer til Norge over 16 år, uten at det finnes omsorgspersoner i hjemlandet, stiller vesentlig dårligere enn barn under 16 år som får mulighet til varig opphold på det samme grunnlaget. Aldersgrensen som settes for å skille en gruppe barn fra en annen er diskriminerende og i strid med art. 2. Det er usaklig og uforholdsmessig at barn i samme situasjon med manglende omsorgspersoner i hjemlandet, behandles ulikt på grunnlag av alder.
Artikkel 22: Flyktningbarn
”Barn som søker flyktningstatus eller som anses som flyktninger, skal få nødvendig vern og humanitær hjelp. Staten skal i samarbeid med internasjonale organer hjelpe et barn som er alene til å bli gjenforent med sine foreldre.”
Overordnet artikkel: Artikkel 3: Barnets beste
” Handlinger som angår barn som foretas av myndigheter og organisasjoner skal først og fremst ta hensyn til barnets beste. Staten skal sørge for at de institusjoner og tjenester som har ansvaret for omsorgen eller vernet av barn, har den standard som er fastsatt, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner så vel som overoppsyn.”
I
barnekonvensjonen og i
utlendingsloven står det at hensynet til barnets beste skal ha en viktig posisjon (ikke avgjørende, men grunnleggende hensyn). I dag har vi en praksis som tilsier at barnets beste må stadig vike for innvandringsregulerende hensyn, noe som fører til at den norske asylpolitikken ikke følger lovverket som sier at hensynet til barnets beste skal tillegges stor vekt.
Barnets beste kan betegnes som en slags «overordnet» artikkel, noe som vil si at den må ses i sammenheng med de andre artiklene når man tolker ulike saker.
For eksempel: Når man har blitt 16 år får man lov til å kjøre moped, et fint eksempel på positiv aldersdiskriminering. Ja, det er diskiriminering, men barnets beste overholdes likevel.
I tilfellet med midlertidig opphold ser vi det motsatte, at man fratar eller begrenser rettighetene man har krav på.
FNs ekspertkomité for barnekonvensjonen har også uttalt seg om barnets beste vs. innvandringsregulerende hensyn når det gjelder retur av barn. Der skriver komiteen at innvandringsregulerende hensyn
aldri bør gå foran hensynet til barnets beste når det er snakk om retur!
Kampanjeressurser
Hilsen til myndighetene
Gjennom kampanjeperioden har PRESS samlet støtte fra flere politiske partier til Begrenset barndom. Disse uttalelsene ble levert til justisminister Knut Storberget sammen med et følgebrev og over 5500 underskrifter mot begrenset oppholdstillatelse. Du kan lese uttalelsene her: