Oljefondet - Store lån til land, lån til store rettighetsbrudd
Oljefondets investeringer ble valgt som politisk prioritering for ett år av Landsmøtet i 2010. Dette resulterte i lobbykampanjen Oljefondet - Store lån til land, lån til store rettighetsbrudd.
Oljefondet består av ca 2700 milliarder kroner, penger som tilhører Norges fremtidige generasjoner. Disse pengene er fordelt og investert utenlands i aksjer og obligasjoner fordelt på rundt 8000 selskaper og flere land. Dessverre er det slik at den norske befolkning ikke vet hvor mange av disse 2700 millionene havner. Det vet vi. Våre pensjonspenger brukes til å bryte FNs barnekonvensjon.
Det norske oljeeventyret startet i 1969 da vi fant olje under havets bunn, og i 1990 ble det etablert et fond for å investere alle pengene som fulgte med. Oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland) ble etablert i 1990, består i dag av ca. 2700 milliarder kroner. Stortinget bestemte i 2007 at 60 % av Oljefondet skal være plassert i aksjer, og 35-40 % i obligasjoner. Obligasjoner er kort fortalt lån og statsobligasjoner er lån til land, der Norge låner ut penger til land som ønsker det. Grunnen til å investere i obligasjoner er først og fremst å spre risiko i fondet.
Å låne ut penger i seg selv høres kanskje snilt og greit ut, men virkeligheten er en annen. Norges Bank har ansvaret for forvaltningen av Oljefondet og plasserer midlene i samsvar med retningslinjer fastsatt av Finansdepartementet. Likevel har de ingen etiske retningslinjer å forholde seg til når de investerer i statsobligasjoner, i motsetning til investeringer de gjør i selskaper. Med andre ord gikk de ca 555 milliarder kronene vi lånte til 45 land rundt om i verden i 2008 til hva som helst. Mange av statene som Norge kjøper statsobligasjoner av, mottar norske penger og bruker disse pengene på overgrep som vi fordømmer i Norge.
Norge investerer penger i statsobligasjoner i en rekke stater som tillater alvorlige menneskerettighetsbrudd, er i krig og/eller konflikt. Disse pengene blir en del av statsbudsjettet som staten fritt disponerer. Eksempler på dette er Norges utlån til blant andre Israel og India, utlån som går til barnerettighetsbrudd. Norge låner penger til Israel, penger som kan brukes til angrepene på Gaza eller til å opprettholde okkupasjonen. I tillegg låner vi penger til India, det landet i verden med mest barnearbeid.
Å snakke varmt om barnets rettigheter her hjemme i Norge, men låne store beløp til regjeringer som ikke har lovverk som hindrer barnearbeid, er dobbeltmoralsk. Å stille krav om overholdelse av barns rettigheter er ikke et stort krav, men det er et nødvendig krav.
Hvordan kan fredsnasjonen Norge forsvare dette? Siden 2006 har Finansdepartementet kunnet hindre den norske bank å investere i statsobligasjoner i enkeltland, hvis begrunnelsen er basert på en bred internasjonal enighet. Dette har kun blitt satt ut i praksis en gang, i 2007 da Burma ble utelukket for kjøp av statsobligasjoner. Finansdepartementet har senere åpnet for en mulighet for å ikke kjøpe statsobligasjoner i tilfeller der en stat er utsatt for ekstensive internasjonale sanksjoner som Norge har støttet. Finansdepartementet har gitt uttrykk for at terskelen skal være høy for å ekskludere land fra Oljefondet, argumentet er at dette vil oppleves som en ’dramatisk boikott’ av landet involvert, og at det derfor kun vil være mulig når det ligger internasjonale sanksjoner til grunn. Argumentet er at Oljefondet ikke skal være et redskap for utenrikspolitikk fra Norge. Men den norske stat er ikke formelt pålagt å investere i et gitt lands statsobligasjoner, og står dermed fritt til å la være om man av ulike årsaker ikke skulle finne det formålstjenlig.
PRESS - Redd Barna Ungdom og mange andre humanitære organisasjoner mener Finansdepartementet må se det som et moralsk dilemma å kjøpe statsobligasjoner av land der det foregår barnerettighetsbrudd.
Bort med dobbeltmoralen! FN fordømmer grove menneskerettighetsbrudd og innfører sanksjoner mot en rekke land som Norge kjøper obligasjoner av. Hvis finansdepartementet bestemmer seg for å innføre en praksis som går ut på å la være å kjøpe obligasjoner av stater som Norge har politiske sanksjoner på, vil dette få bort dobbelsignalet som lenge har preget norsk finanspolitikk, men vil ikke løse problemets kjerne. I prinsippet vil det fremdeles være mulig å kjøpe statsobligasjoner av land som begår grove barnerettighetsbrudd.
PRESS mener det er på sin plass at låneopptakene mellom Norge og andre stater skal overholde Barnekonvensjonen. Å kreve etiske retningslinjer på statsobligasjoner er ikke et utenrikspolitisk spørsmål. Vi krever at alle partier på Stortinget skal innlemme et krav om å innføre etiske retningslinjer på statsobligasjoner med samme tyngde som for investeringer. Det skulle bare mangle at den norske stat ikke kjøper seg inn i menneskerettighetsbrudd.
Bort med dobbeltmoralen - etiske retningslinjer nå!
Dette krever PRESS:
- opprettelse av en egen arbeidsgruppe for utforming av egne retningslinjer til statsobligasjoner
- denne gruppen skal bestå av uavhengige fagfolk
- retningslinjene skal baseres på menneskerettighetene og barnekonvensjonen
Kampanjeressurser