Handel som gjør fattige fattigere
Kan handel være til hinder for utvikling? Er det ikke bare bra at land handler med hverandre slik at ikke utviklingsland bare er mottakere av rike lands hjelp? Hva er egentlig greia?
Handel kan høres vanskelig ut, men for PRESS er dette temaet ganske enkelt. Det koker nemlig ned til det faktum at rike land utnytter alle muligheter til å bli enda rikere gjennom verdenshandelen, på bekostning av de fattige landene. Dette er det vi kaller en strukturell årsak til brudd på barns rettigheter.
Verdenshandelen er regulert
Når land handler varer og tjenester med hverandre, er vilkårene for denne handelen regulert gjennom avtaler. Verdens handelsorganisasjon (WTO) har som formål å regulere handelen i verden.
WTO ble opprettet 1. januar 1995, men systemet er eldre. Forløperen til WTO ble opprettet i 1948, GATT (General Agreement on Tariffs and Trade) hadde i likhet med WTO som formål å øke handelen i verden, og bygge ned hindringer for handel, men WTO griper over mye mer enn GATT gjorde. Norge meldte seg inn i WTO da organisasjonen ble opprettet.
I dag har WTO 150 medlemsland, og består av et sett med avtaler, som regulerer ulike deler av verdenshandelen. Av disse avtalene har PRESS jobbet med GATS (General Agreement on Trades in Services), som regulerer handelen med tjenester, og å trekke tema som helse, utdanning og vann ut av disse forhandlingene.
PRESS hovedkritikk av WTO er
- Systemet er udemokratisk. Bakgrunnen for at vi mener dette, er bl.a. at systemet flytter makt fra de folkevalgte, og over til ansatte forhandlere. Det blir med andre ord enda vanskeligere å forstå hva som skjer, når et land går med på viktige og store forpliktelser.
- Avtalene i WTO er irrversible, altså at det ikke går an å gjøre om på dem etterpå. Dette kan være et problem om man finner ut at en avtale var dårlig for et land. Det er også et problem demokratisk, fordi korrupte regjeringer i teorien kan inngå avtaler som blir umulige å gjøre om på etterpå.
- Rike land sitter på et maktmiddel i forhold til fattige land, fordi reglene er laget på de rike landas prinsipper. Man har tidligere sett at bistand har blitt brukt som et pressmiddel i forhold til å få land til å gå med på avtaler, og rike land kan stille krav til de fattige landa, fordi avhengighetsforholdet er ubalansert.
Kort fortalt mener PRESS at det udemokratiske WTO, med sine avtaler som er bygget på de rike landenes premisser, fører til at utviklingslandene taper på verdenshandelen, og at de derfor ikke kommer seg opp på det nivået som de trenger for å kunne innfri rettighetene til barn i sitt land.
Bilaterale og regionale handelsavtaler
WTO har de siste årene vært inne i en lang prosess for å få på plass en avtale som har fokus på utviklingsland. Denne forhandlingsrunden er populært kalt Doha-runden. Forhandlingene har gjentatte ganger brutt sammen, og man er ikke sikker på om man noen gang vil få landet en avtale.
I mangel på et overgripende multilateralt regelverk, inngår flere land bilaterale og regionale avtaler. Norge forhandler sine avtaler gjennom EFTA (European Free Trade Association) som består av Norge, Sveits, Lichtenstein og Island. I mange tilfeller viser det seg at de bilaterale avtalene er enda dårligere for utviklingsland enn de multilaterale avtalene. Rike land kan finne på å bruke pressmiddel som bistand og gjeldsslette for å komme seg inn på de fattige landenes markeder. Disse avtalene er også preget av manglende åpenhet, og det er vanskelig å kontrollere hva som egentlig blir sagt og gjort i forhandlingsrundene. I Norge har det den siste tiden vært fokus på avtaler med India og Colombia. PRESS krever mer åpenhet rundt de regionale avtalene, og at det blir tatt tilstrekkelig hensyn til utviklingslandenes behov.