Internasjonal handel
Det er rike land som får bestemme hvordan verdenshandelen skal foregå, og det taper fattige land på. PRESS kjemper for et rettferdig og demokratisk handelssystem som også landene i Sør kan tjene på.
Verdens ressurser er ekstremt skjevt fordelt. Rundt en femtedel av jordas befolkning lever i ekstrem fattigdom. En halv milliard barn lever i ytterste nød – i familier med inntekt mindre enn en dollar om dagen. Samtidig kontrollerer den rikeste femtedelen over fire femtedeler av jordas økonomiske midler.
Det er ikke tilfeldig at noen har mer enn andre. Det er bevisst politikk som har ført oss dit. Denne politikken strekker seg tilbake til kolonitida, og ennå lenger, der noen land tok kontrollen over andre lands ressurser. I dag er kolonistyrene opphevet, men den ujevne økonomiske maktbalansen er opprettholdt gjennom gjeldsbyrder og dårlige handelsbetingelser.
Norge er en betydelig aktør innenfor utviklingshjelp til land i Sør. Regjeringen har for 2010 bevilget 27,4 milliarder kroner til utviklingsfremmende tiltak over statsbudsjettet. Samtidig har Norge sin del av ansvaret for at verdens ressurser er skjevt fordelt, og at barns rettigheter brytes over hele verden. Det er ikke uten grunn at vi sier at Norge gir med den ene hånden og tar med den andre. PRESS mener at bistand er langt fra nok – vi må bekjempe de strukturelle årsakene til brudd på barns rettigheter for å nå målet om en verden der barns rettigheter er innfridd.
Det er mange eksempler på hvordan norsk politikk bidrar til å opprettholde en skjev fordeling. Manglende innsats for å slette fattige lands u-landsgjeld er et eksempel på hvordan vi fratar fattige land muligheten til å investere i for eksempel utdanning og et godt helsetilbud. Videre inngår Norge mange handelsavtaler, blant annet gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO). I disse avtalene er Norge mest opptatt av å få best mulige betingelser for sin egen eksport, uten å ta hensyn til utviklingslandenes behov. Handelsbetingelser på industrilandenes premisser fører til at utviklingslandene aldri klarer å komme seg opp på et nivå som gjør det mulig for dem å ivareta barns rettigheter i eget land.
Artikkel 6 i FNs barnekonvensjon slår fast at barn har rett til liv og utvikling. Dette er ett av de fire grunnleggende prinsippene i konvensjonen. Videre gir artikkel 24 barn rett til helse, og artiklene 28 og 29 omhandler barns rett til utdanning. Dette er alle svært sentrale rettigheter, men de er ikke så mye verdt når strukturelle hindringer står i veien for innfrielse av rettighetene.
Norge er en betydelig aktør innenfor utviklingshjelp til land i Sør. Regjeringen har for 2010 bevilget 27,4 milliarder kroner til utviklingsfremmende tiltak over statsbudsjettet. Samtidig har Norge sin del av ansvaret for at verdens ressurser er skjevt fordelt, og at barns rettigheter brytes over hele verden. Det er ikke uten grunn at vi sier at Norge gir med den ene hånden og tar med den andre. PRESS mener at bistand er langt fra nok – vi må bekjempe de strukturelle årsakene til brudd på barns rettigheter for å nå målet om en verden der barns rettigheter er innfridd.
Det er mange eksempler på hvordan norsk politikk bidrar til å opprettholde en skjev fordeling. Manglende innsats for å slette fattige lands u-landsgjeld er et eksempel på hvordan vi fratar fattige land muligheten til å investere i for eksempel utdanning og et godt helsetilbud. Videre inngår Norge mange handelsavtaler, blant annet gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO). I disse avtalene er Norge mest opptatt av å få best mulige betingelser for sin egen eksport, uten å ta hensyn til utviklingslandenes behov. Handelsbetingelser på industrilandenes premisser fører til at utviklingslandene aldri klarer å komme seg opp på et nivå som gjør det mulig for dem å ivareta barns rettigheter i eget land.
Artikkel 6 i FNs barnekonvensjon slår fast at barn har rett til liv og utvikling. Dette er ett av de fire grunnleggende prinsippene i konvensjonen. Videre gir artikkel 24 barn rett til helse, og artiklene 28 og 29 omhandler barns rett til utdanning. Dette er alle svært sentrale rettigheter, men de er ikke så mye verdt når strukturelle hindringer står i veien for innfrielse av rettighetene.
Politikk