EMA og omsorg

Denne artikkelen sto på trykk i Larm 4-2008, og er skrevet av Irene Dotterud. Teksten er oppdatert siden den gang, og forklarer problematikken og historien rundt enslige mindreårige asylsøkere og omsorgsreformen som regjeringa har lovet, men ikke vil gi dem.

Barn over 15 år har ikke behov for omsorg

Det sier seg selv at setningen over ikke holder mål. Likevel kan det virke som om dette er regjeringens holdning overfor barn over 15 som kommer til Norge uten omsorgspersoner. I alle fall vil de ikke innfri flyktningebarnas rett til ordentlig omsorg på lik linje med ungdommer som er norske statsborgere.

Dette er saken

PRESS har lenge jobbet for å få omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere flyttet fra Utlendingsdirektoratet (UDI) til barnevernet. I år har vi fått enda et tilbakeslag fra nok en regjering som ikke holder valgløftene sine. Dersom vi i PRESS synes nederlaget svir, så kan man jo tenke seg hvordan de barna som faktisk rammes av regjeringens bestemmelser har det.

Hva er det de styrer med?

I 2003 ble Barnekonvensjonen inkorporert i norsk lovgivning, det vil si at norsk lov må samsvare med Barnekonvensjonen. Inkorporeringen av konvensjonen gjorde at barns rettigheter ble enda sterkere stadfestet i Norge, og regjeringen har det overordnede ansvaret for at rettighetene ikke brytes. Artikkel 1 i Barnekonvensjonen slår fast at alle under 18 år er barn, og artikkel 2 skal beskytte alle disse barna mot diskriminering på bakgrunn av blant annet etnisitet. Og likevel eksisteres dette ulogiske skillet mellom flyktningbarn og “våre barn”. I tillegg står det også sort på hvitt i Barnevernloven at «Lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for alle som oppholder seg i riket.». Dette betyr i teorien at alle barn som oppholder seg i Norge skal ivaretas av barnevernet (dersom det ikke finnes omsorgspersoner), selv barn som er på ferie her. Dessverre stemmer ikke lovgivningen med praksis, særlig ikke for enslige mindreårige asylsøkere.

Enslige mindreårige asylsøkere er personer under 18 år som kommer alene uten foreldre eller andre omsorgspersoner og søker asyl i Norge. Barna har et særlig behov for beskyttelse, og Stoltenberg-regjeringen anerkjente dette behovet i Soria Moria- erklæringen fra 2005. Men siden 2007 har diskrimineringen av asylbarna over 15 holdt fram, og vi som kjemper for omsorgsovertakelse har begynt å tvile på også denne regjeringen.

Forskjellene mellom omsorgsivaretakelsen til asylbarn og norske barn er enorme;

Et norsk barn uten foreldre som kan ivareta omsorgen for det har rett til å bli tatt hånd om av barnevernet. Barnevernets institusjoner og praksis bestemmes av Barnevernloven, og gir barna et sterkt vern. Blant annet stilles det krav til materiell standard på institusjonene, tilsyn, personaltetthet, og barnefaglig utdanning. Ved utgangen av 2007 fikk enslige mindreårige asylsøkere under 15 år den samme retten.

Et utenlandsk barn uten foreldre som søker asyl i Norge får to ulike tilbud; Dersom det er under 15 år, blir omsorgsansvaret plassert hos barnevernet, og kravet til tilbudet blir likt det som stilles når barnet er norsk. Dersom barnet er mellom 15 og 18 år blir omsorgsansvaret plassert hos UDI, hvor krav til materiell standard, tilsyn, personaltetthet og barnefaglig kompetanse bestemmes av instrukser. Det vil si at kravene til standard endrer seg alt etter hva regjeringen mener er forsvarlig. Det finnes idag ikke krav til utledningsmyndighetene som kan måle seg med kravene som settes til barnevernsinstitusjoner. I dag bor det for eksempel omtrent 130 barn på Hvalstad mottak for enslige mindreårige asylsøkere over 15 år, et mottak som i utgangspunktet har plass til 90 barn.

Regjeringene Stoltenvik

2001-2004: Under Bondevik-regjeringen ble stadig flere mottak for enslige mindreårige asylsøkere lagt ned grunnet få ankomster av enslige mindreårige asylsøkere, og Jern- Erna (Erna Solberg, daværende kommunal- og regionalminister, red.anm) fikk laget filmer fra mottak som skulle sendes i Øst-Europa og andre steder for å vise hvor dårlig standarden på norske mottak var. På denne måten ville færre mennesker velge Norge når de måtte flykte fra krig, konflikt og fattigdom. Før regjeringsskiftet i 2005 ble asylbarn fremdeles diskriminert i forhold til norske barn, og skrekkhistoriene fra mottak med for få barnefaglige ansatte, for dårlig standard og for liten oppfølging kom rullende. Blant annet forsvant mange asylbarn fra mottak og i de færreste tilfellene etterforsket myndighetene hva som hadde skjedd med dem. Barna ble kasteballer mellom det daværende Barne- og Familiedepartementet, Justisdepartementet, og Kommunal- og regionaldepartementet. Argumentasjonen var slik: Dette er jo barn, så ansvaret ligger hos Barne- og Familiedepartementet. Men de er jo asylsøkere, så det er klart at Kommunal- og regionaldepartementet har ansvaret her. Samtidig er det snakk om en forsvinningssak, så kanskje Justisdepartementet må på banen. På grunn av tanken om at barn først og fremst er asylsøkere, så falt de mellom to stoler når alvorlige forsvinningssaker kom frem.

17. oktober 2005: Norge fikk en ny regjering, en flertallsregjering utgått av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. I månedene etter valget arbeidet regjeringen med Soria Moria- erklæringen, plattformen for deres felles politikk de neste fire årene. Engasjerte ungdommer i PRESS fikk et nytt håp av å lese erklæringen. Skulle asylbarna endelig få innfridd rettighetene sine? I Soria Moria- erklæringens kapittel 17 står det: «Regjeringen vil: forbedre vilkårene for enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge og overføre omsorgsansvaret for disse til barnevernet». Samtidig fortsetter barn å forsvinne fra mottak, og det var først da man avdekte menneskehandel, at regjeringen tok situasjonen på alvor. Likevel skjedde det lite før PRESS på eget initiativ skrev rapport om forsvinninger, laget en massiv kampanje og fikk overbevist justisminister Knut Storberget om å ta problemet på alvor. Dermed kom det i 2008 en ny koordineringsplan i arbeidet mot forsvinninger av asylbarn.

07. oktober 2008: Statsbudsjettet for 2009 legges fram. Fra PRESS-kontoret i Oslo, og rundt om det ganske land, kunne det høres et kollektivt sukk, påfulgt av sinte stemmer og provoserte slagord på aksjon i regjeringskvartalet. «Dette er jo noe vi har ventet på med skiftende forventninger», sier leder Kirsten Kolstad Kvalø. «I 2007 overførte regjeringen omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år over til barnevernet, med et løfte fra regjeringen om at omsorgsansvaret for den eldste gruppen (15-18 år) skulle skje i 2009, så fra tidlig av har vi jo hatt høye forventninger fra Barne- og likestillingsdepartementet i forhold til dette budsjettet.

Da regjeringen i 2007 overførteomsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år over til barnevernet, lovte de at den eldste gruppen (15-18 år) skulle få samme tilbud i 2009. Hvorfor mener regjeringen at det faller naturlig at en gruppe barn ivaretas av utlendingsmyndighetene, mens en annen av barnevernet? 17-åringer har jo akkurat de samme rettighetene som 13-åringer!”  Kvalø mener dette er et viktig spørsmål, fordi praksisen viser hvordan regjeringen mener asylbarn burde behandles.

Hva ligger i ordet «omsorg»?

På et møte med tidligere Barne- og likestillingsminiser Anniken Huitfeldt om ema og barnevernet i oktober 2008 uttalte Haktor Helland, daværende ekspedisjonssjef i Barne- og likestillingsdepartementet, at når det gjelder denne gruppen barn (15-18 år), så har de ikke behov for omsorg. Nå kan det jo diskuteres om Helland mente dette ordrett, at asylbarn over 15 år ikke har behov for omsorg, eller om han mente at omsorgen var godt nok ivaretatt av UDI. Allikevel er prinsippet om omsorg viktig, og det er også et poeng at man er klar på hva som ligger i begrepet.

Altfor mange barn

Tilbake til 7. oktober: “Dersom barnevernet også skulle overta ansvaret for einslege, mindreårige asylsøkjarar mellom 15–18 år, ville dette ut frå dagens prognoser for asylsøkjarar medført eit behov for å opprette om lag 20 nye omsorgssenter i 2009. Regjeringa er difor komen til at det ikkje vil vere praktisk mogeleg å overføre ansvaret for einslege, mindreårige asylsøkjarar
over 15 år til barnevernet i 2009.”

2010: Prognosene for ankomster økte i løpet av 2008 og 2009, men det kom færre asylsøkere til Norge i 2009 enn ventet. Regjeringens opprinnelige løfte om å overføre omsorgsansvaret til barnevernet for de mellom 15 og 18 år ble lagt på is i Soria Moria 2, som fastslår at regjeringen ønsker å gi alle barn lik rett til omsorg, men tror ikke det lar seg gjøre. Selv om dette kan høres fornuftig ut for byråkrater og økonomer, mener jeg at det her er viktig å stille seg følgende spørsmål: Hvordan ville det sivile samfunn reagert dersom regjeringen i budsjettet for 2010 valgte å ekskludere alle norske barn over 15 år fra tilbud om barnevernstjenester fordi det var altfor mange barn som hadde behov for hjelp dette året?

PRESS skal iallefall fortsette å kjempe frem til vi har en regjering som tar barns rettigheter på alvor, og som innfrir barns rett til omsorg, selv om de er asylsøkere.