Asylpolitikk
Asyl- og flyktningpolitikk er et stort og komplekst område, som styres av både politikk, norske lover og forskrifter, gjeldende konvensjoner og EU-traktater. PRESS jobber med den delen av politikken som kan ha direkte eller indirekte påvirkning på barn og deres rettigheter.
Det er flere måter å få asyl i Norge på. Noen kommer hit som kvoteflyktninger, det vil si at de kommer hit uten å direkte søke asyl, gjennom en godkjenningsordning som administreres av FNs høykommisær for flyktninger. En overføringsflyktning er en person som risikerer forfølgelse i hjemlandet sitt, og som oppholder seg i et annet land hvor han eller hun heller ikke får varig opphold eller kan være trygge, og som derfor blir overført til et tredje land. Forskjellen mellom asylsøkere og overføringsflyktninger er at de fleste overføringsflyktninger har fått saken sin behandlet og er blitt anerkjent som flyktning av UNHCR allerede før de kommer til Norge. Norge tar i mot 1200 kvoteflyktninger årlig, men ordningen har blitt kritisert fordi man ikke fyller opp antallet, og fordi pengene som er satt av til ordningen har blitt brukt på andre budsjettsposter.
Dersom man søker asyl i Norge, kan man få innvilget asyl, eller få opphold av beskyttelsesgrunner eller humanitære grunner om man ikke fyller vilkårene for asyl. Saksbehandlingen tar svært lang tid, og i noen tilfeller må asylsøkere vente i opptil flere år før de får vedtak i saken sin. Her finner du mer informasjon om søknadsprosessen i UDI.
Norsk lovgivning, konvensjoner og avtaler
1. januar 2010 fikk Norge en ny utlendingslov, som blant annet inneholder en styrking og synliggjøring av barns rettigheter. Hensynet til barnets beste er for eksempel blitt lovfestet som et grunnleggende hensyn i alle saker som omhandler barn, for eksempel i behandling av asylsøknad. I tillegg har barn fått en sterkere rett til å bli hørt i sin sak, noe som betyr at barn kan få egne intervjuer uavhengig av foreldrenes intervjuer. Dette kan føre til at barns grunner til å søke beskyttelse får en sterkere posisjon i behandlingen av asylsøknader, selv når barnet kommer med foreldre som har andre grunner. Tidligere har det vært vanlig at barn deltar på foreldrenes intervjuer, og får derfor ikke uttale seg selvstendig om grunnene til at det søker asyl.
I tillegg til Utlendingsloven og dens forskrifter, er Norge bundet av de konvensjoner vi har ratifisert (undertegnet) eller inkorporert (tatt inn i norsk lovverk). Her er særlig Barnekonvensjonen relevant, da den inneholder flere relevante rettigheter for barnet i tillegg til artikkel 3 om barnets beste. Blant annet sier konvensjonens artikkel 22 at barn som søker flyktningstatus, eller som anses som flyktninger, skal få vern etter behov, og skal få hjelp av staten til å finne foreldrene. I tillegg skal barnet få likt tilbud om omsorg som andre barn i landet dersom man ikke klarer å oppspore foreldrene. Barnekonvensjonen ble tatt inn i norsk lovgivning i 2003, noe som medførte en styrkning av konvensjonens status og ”bruksverdi”.
Norge er også med i EØS, og har blant annet signert Dublin-avtalene. Dublin-avtalene omhandler asylsøknader i Europa, og fastslår at det landet som asylsøkeren først kommer til har ansvar for å behandle den. I praksis betyr dette at man kun får lov til å søke om asyl i Europa én gang, og kun i det første landet man kommer til. Norge hadde fram til høsten 2008 hatt en praksis om å ikke ta i bruk Dublin II- forordningen, som gir Norge rett til å sende barn tilbake til det europeiske landet der de først oppholdt seg. Land som Italia, Spania og Hellas er kjent for å behandle asylsøkere inhumant, blant annet ved fengselslignende standarder for mottak. PRESS mener at det er ansvarsfraskrivelse fra regjeringens side å fjerne den beskyttelsen barna har ved å få asylsøknaden sin behandlet i Norge, og at dette kan legge opp til fremtidige rettighetsbrudd for de barna som blir sendt tilbake til land som har blitt kritisert av UNHCR for å ikke følge menneskerettighetene i behandlingen av asylsøkere.
Regjeringens politikk
I september 2008 la regjeringen frem 13 tiltak som skulle bidra til å innskrenke asyltilstrømningen til Norge. I tillegg kom det flere tiltak i løpet av 2009, med samme formål. PRESS mener at Jens Stoltenberg overser Norges forpliktelser internasjonale konvensjoner, da flere av tiltakene bryter med en rekke artikler i FNs Barnekonvensjon, som siden 2003 har vært en del av norsk lov.
PRESS er sterkt kritisk til at innvandringsregulerende tiltak tillegges større vekt enn barnekonvensjonen. Regjeringen innførte blant annet et krav om at en person må ha hatt fire års arbeid eller utdanning i Norge for at det skal kunne innvilges familiegjenforening. Dette vil få alvorlige konsekvenser for barn som er igjen alene i krigs- og kriseområder, og for enslige mindreårige barn som har fått asyl i Norge. Regjeringen har også med virkning fra 1. mai 2009 instruert Utlendingsdirektoratet om at enslige mindreårige asylsøkere skal kunne returneres til konvensjonsparter til Dublin II-forordningen etter en individuell vurdering. Dublin II er dårlig nytt for barns rettigheter, og bestemmelsen om å bruke den gir ikke tilstrekkelig vern mot brudd på disse barnas rettigheter i landene de returneres til. Et eget tiltak retter seg mot enslige mindreårige asylsøkere over 16 år, som kommer til Norge fordi de mangler omsorgspersoner i hjemlandet. Disse får kun midlertidig opphold frem til de fyller 18 år og skal dermed som utgangspunkt returneres. Begrunnelsen for tiltakene er innvandringsregulerende hensyn, og PRESS mener tiltakene er i særlig strid med barnets beste og ikke-diskimineringsprinsippet.
Av tiltakene som kom i 2009, er PRESS særlig skeptisk til forslaget om å opprette omsorgsinstitusjoner for enslige mindreårige i hjemlandet, først og fremst i Afghanistan. Regjeringen ønsker å sende disse barna tilbake til Kabul, hvor de vil få omsorgen ivaretatt av ”egnede institusjoner” frem til de blir 18, eller til familien henter dem. Samtidig fraråder UD på det sterkeste norske statsborgere å reise til Afghanistan, fordi situasjonen der er så usikker at norske myndigheter ikke kan garantere hjelp og beskyttelse.
Dersom du ønsker å lese om hvorfor mennesker kommer til Norge for å søke asyl, kan du lese rapporten Why Norway, skrevet av Jan-Paul Brekke og Monica Five Aarset. Anbefales!